Mennesket – Den «skjulte» tikkende bomben

Inn kommer en glad og smilende jente som går på ungdomsskolen. Hele hennes vesen gir uttrykk av optimisme. Hun setter seg i en stol rett ovenfor meg. Blikket hennes møter mitt, og gråten bare velter opp i meg. I et slør av tårer ser jeg at hennes øyne forteller en helt annen historie enn hun først gir inntrykk av. Alt jeg kan se er et barn som er i ferd med å gi opp og som føler seg håpløst nedkjørt.

Hun ser min reaksjon og mitt tårefylte ansikt, og smilet hennes blir brått borte. Endelig er det et menneske som kan se henne, møte henne, og som kan forstå henne. Hun føler seg trygg, og hun begynner å dele av sitt liv. Hvordan følelsen av håpløshet er et resultat av mange vonde hendelser.

Barn lærer tidlig

Allerede som et lite barn måtte hun lære å tilfredsstille andre, hvis ikke ble konsekvensene brutale. Frykten for å si noe galt eller gjøre noe galt ble større og større, ettersom et lite barn ikke kan forstå hva som er ønsket oppførsel. Dette er noe barn skal få lære tidlig på en god måte, og ikke av foreldre som ikke forstår at barn trenger noe annet enn voksne. Barn trenger kjærlighet, men da må foreldre ha lært noe om det, for selv å kunne gi det videre. Det å straffe er ikke kjærlighet, snarere tvert imot, og det ligger i navnet «straff»bare handlinger.

Hun fortsetter sin historie, nå med en hviskende stemme. Tårene får strømme fritt nedover kinnene og haken, og hun tørker dem forsiktig bort med genseren sin. «Jeg ville bare hjelpe og være snill, men det ble alltid misforstått og feil. Jeg ba Gud om hjelp også, men han kom aldri.» Hun stopper ... «I stedet ble jeg sendt bort for å få hjelp, men det var ikke hjelp jeg fikk. Det var misbruk av et barn, jeg vet det. Det var ingen steder å få hjelp og det er derfor jeg er håpløst nedkjørt. Jeg er i ferd med å gi opp. Men selv det vet jeg ikke hvordan jeg kan gjøre, fordi jeg har lært å hjelpe andre og ikke meg selv». Jeg kan gjenkjenne hennes følelser - smertefullt og vondt.

Hva må til for at disse historiene ikke skal få lov til å skje?

Vi må ta følelser på alvor og vi må lære nye måter å håndtere de på. Mange forstår ikke at vi går rundt som tikkende bomber når følelsene bare skyves bort. Skyver vi de bort og ikke håndterer dem, vil det til slutt smelle. Når det smeller kan det smelle hardt og mot hvem som helst, og dessverre så går det veldig ofte utover uskyldige mennesker i vår nærhet.

Det å være tilfreds, glad eller forelsket er gode følelser som vi vil ha mer av. Her snakker jeg om følelsene vi ikke vil ha. Det å være sur, irritert, oppgitt eller trist er eksempler på følelser vi må ta på alvor og ikke bare skyve bort. Vi bruker gjerne en pekefinger og skylder på andre som har sagt eller gjort noe som får oss til å føle de forskjellige følelser. Følelsene er hos den som reagerer, og det er her vi må få en ny forståelse om følelser som styrer og kommer opp fra det ubevisste uten at vi forstår det. Mobbing, vold og andre negative handlinger som skjer i samfunnet og vår verden, er et resultat av ubehandlede følelser.

Følelsen kommer hurtig og automatisk

Her vil kanskje noen si nei, men filosofér litt over det jeg sier i bloggen før du stopper ved en gammel fasit. Mange sier ja det er jo klart det er slik, men det er dessverre bare til en selv sitter i en følelse som ikke kan kontrolleres. Følelsen kommer hurtig og automatisk, og vi mister vår sunne fornuft i følelsen. Du har sikkert opplevd andre som du synes mangler den gode oppførsel? Det er det som skjer når følelsene får regjere, og ikke blir tatt hånd om. Og det skjer oss alle, uansett kjønn og alder. Mange menn sier til meg at de ikke blir sittende i følelser, de rister de bare av seg. Ja det var slik jeg gjorde det i mitt liv også, og den gangen visste jeg lite om de følelser som allikevel bygde seg opp i mitt ubevisste og til slutt smalt.

Det blir gjerne mange reaksjoner når vi snakker om følelser, og mange mener vi må jo få lov til å føle og reagere. Ja, så lenge det ikke går utover andre! Vi må skape en ny forståelse om hva følelser er, hvor de kommer fra og hvordan vi håndterer dem. Dette har vi lært lite om på skolen, og nå er det på tide at vi får et fag der vi lærer om følelser og hvordan vi kan håndtere og bearbeide disse, slik at vi ikke går rundt med oppsamlede følelser. Hvis vi ikke tar følelser på alvor, vil de en dag komme frem i en eller annen form som for eksempel sykdom, sinne, frustrasjon eller vold.

Hvis vi har en slik historie som denne jenta, kan vi da endre på den?

Her kommer noe av det mest fascinerende med de ressurser vi har i hjernen. Vi kan endre vår historie, og følelsene vil hjelpe oss til å skape nye baner i hjernen. Det er følelsene som endrer både vår historie og vårt liv videre.

Jeg har selv en lignende historie som er endret. Grunnkurset i DB-System^® har de teknikker og hjernetrening jeg selv bruker, og som jeg så ydmykt får se at andre endrer sin historie og sine følelser med. Du har ressurser til selv å endre og til å kontrollere og håndtere følelser på innsiden der de hører hjemme. Vi utvikler vår hjerne hele tiden og vi kan selv skape de endringer vi ønsker.

En dag vil den tikkende bomben kunne være nøytralisert, og vi vil kunne se en fredeligere samhandling mellom mennesker. Det er du og jeg som bestemmer om vi ønsker å være med på denne utviklingen. Og som den unge jenta savnet: Vi må også kunne hjelpe oss selv. Det er en forutsetning for å kunne hjelpe andre på lang sikt.